Min bok

"Seier"

Min stemme i kampen mot kreft

Om tro håp og helsevesenet

I 2018 ble jeg diagnostisert med kreft med spredning. Dette var et ekrtremt stort sjokk for både meg, familien og de rundt oss. Behandling, bivirkninger, prognose og dødsdom ristet min eksistens inn til marg og bein! Dette tok meg ut på en lang reise om hvem jeg virkelig er som menneske. Hvem Gud er, og hvilke betydning tro og håp har for å orke å fortsette å kjempe, og å holde tak i livskreftene. Jeg fikk også en dypere innsikt av hviken betydningen god komplementær medisin og radikal omlegging av kostholdet har for tilfriskning. 

Mot alle odds ble jeg erklært helt frisk 1 1/2 år senere. Legene kaller meg nå "one inn a million".    Historien min har nå blitt til bok.  

Her kan du lese et utrag fra boken:

"Det var akkurat jeg som skulle oppleve å bli alvorlig kreftsyk, så syk at legene ikke hadde mer behandling å tilby meg. Jeg fikk beskjed om å reise hjem fra sykehuset og fortelle våre to jenter at mammaen deres kom til å dø om kort tid. Det var et ekstremt stort sjokk og et voldsomt traume å bli utsatt for. Et av de største slagene et menneske kan oppleve. Jeg la ut på min aller tøffeste og råeste livsetappe noen gang. Jeg kjempet mellom liv og død under håpets himmel. Det var som en kamp mot kjempen Goliat, både i møte med monsteret kreft, men også i møte med det store upersonlige maskineriet som jeg opplevde at helse-VESENET til tider kunne være. Jeg opplevde brist i systemet i form av at et avgjørende prøvesvar for eksempel ikke var klart til oppsatt konsultasjon. Slike opplevelser var svært mentalt belastende og la stein til byrden i en allerede tøff tid.

Jeg gjennomgikk ekstreme behandlinger med påfølgende voldsomme bivirkninger. I en lang periode mottok jeg en endeløs rekke med håpløse beskjeder. Som helsepersonell selv, med bakgrunn som sykepleier og helsesykepleier, ble det naturlig at jeg i tillegg til å være pasient også betraktet systemet som observatør og helsepersonell. Det slo meg hvor bitteliten og sårbar jeg ble som alvorlig syk pasient i møte med ekspertisen. Det betydde derfor svært mye for meg å treffe på mennesker i helsetjenesten som virkelig så meg, var kloke, varme og medmenneskelige midt i alt som syntes håpløst.

Radiumhospitalet er Norges ledende kreftsykehus som i tillegg driver kreftforskning. Jeg har stor respekt for legers kompetanse, lange utdanning og strenge krav til forskning. Allikevel undrer det meg at leger generelt har svært liten aksept, tiltro til og kunnskap om alternative behandlingsformer. Jeg opplevde aldri under hele min sykdomsperiode at leger stilte et eneste spørsmål om hva jeg selv hadde gjort av egne tiltak når jeg etter hvert gradvis ble bedre, selv om bedringen var høyst uventet for legene og stikk i strid med deres dystre prognose.

Det undret meg også at leger ikke er mer opptatt av å legge til rette for at pasienten selv skal mobilisere livskraften som finnes i hvert menneske. Legenes beskjed til meg var at det ikke var noe jeg selv kunne bidra med for å bedre prognosen, annet enn å ta vare på de gode dagene som jeg fikk. Det er en maktesløs, fortvilende og lammende følelse å være offer i møte med en så alvorlig diagnose og prognose.

Hva er egentlig håp? Jeg brukte mye tid på å arbeide meg gjennom dette spørsmålet. Det sies at man aldri skal ta fra et menneske håpet, uansett hvilken situasjon vedkommende befinner seg i. Samtidig kunne det virke som om det å håpe i mitt tilfelle var bortkastet tidsbruk og en nytteløs krykke. Et håp som kun handlet om å klamre seg til et passivt ønske uten kraft til endring, et håp som ikke påvirket utfallet eller gjorde en forskjell. Jeg trengte både å forstå, men også å gripe håpet på en annen måte. Jeg valgte å tenke at håpet var en aktiv kraft, en sterk forventning om at bra ting kunne skje, til tross for at ikke noe så håpefullt ut.

Jeg hadde ikke noe annet å støtte meg til. Legene kunne ikke hjelpe meg til å bli frisk, nå kunne de bare tilby meg smertelindrende behandling i møte med døden. Gjennom utallige timer hvor jeg hadde ligget på sofaen og lyttet til oppbyggelig kunnskapsformidling, kom jeg over en som refererte til boken «The Anatomy of Hope» av Doktor Jerome Groopman. Forfatteren sier at «håp er sterkere enn noen medisin.» Dette var virkelig en «sannhet» å ta med seg i kampen jeg kjempet.

For meg henger håp og tro tett sammen. Troen på en større kraft som var tilgjengelig for meg. Denne kraften var Gud. Men både min tro og hvem Gud var for meg, ble satt på prøve i denne tiden. Gjennom et enormt høyt trykk og en følelse av å befinne meg i en smeltedigel, vokste det langsomt frem en dypere og renere erkjennelse av hvem Gud er. Jeg valgte på daglig basis å ankre min tro i Guds ubegrensede kraft og i hans ord og løfter. For meg handlet dette ikke om en tro som jeg skulle prestere med min egen vilje, eller suge ut av eget bryst. Det handlet om en tro på en større guddommelig kraft som jeg kunne velge å feste blikket på, eller gi meg hen til om du vil. Et sted i Bibelen står det:

«Men tro er full visshet om det en håper på, overbevisning om ting en ikke ser.» (Hebreerne 11.1)

I denne tiden ble det så sant for meg at et menneske består av tre deler: En fysisk kropp, sjelen eller sinnet bestående av tanker, følelser og vilje og til slutt den åndelige delen. Jeg trengte å jobbe med alle disse delene i den svært alvorlige situasjonen jeg var kommet i. Kanskje dette kunne hjelpe meg videre? Jeg hadde frem til nå ikke hatt kunnskap om at mennesker som hadde fått dødsdommen allikevel kunne oppleve å bli helt friske igjen. I denne tiden kom jeg over flere vitnesbyrd og bøker som bekreftet at total helbredelse virkelig var mulig! Det ga håp.

Så hva gjør man når helsevesenet ikke lenger har noen behandling å gi? Jeg valgte å fortsette å kjempe i møte med de store kreftene livet så hjerteløst kan by på. Jeg søkte alternative behandlingsformer, og grep tak i alle livskrefter som var tilgjengelige for meg. Jeg var heldig som fant riktig hjelp og mennesker som hadde tro på at jeg kunne bli helt frisk. Til slutt, mot alle odds, vant jeg kampen mot «kjempen Goliat» i mitt liv, akkurat som den lille gjetergutten David hadde gjort da han overraskende beseiret den fryktede filisterkjempen."

Boken kan kjøpes her: